SUM UP!

 Dette er noe av det som har skjedd siden sist:

Etter å ha snakka høl i hodet på alle rundt meg om at jeg skulle få besøk, fikk jeg endelig se 
en av de aller ALLER beste som tok seg bryet å besøke meg: Verdens beste Kjeld! 

På tips av, og av og til sammen med, noen av de tidligere nevnte lokale vennene har vi: 

-Kjørt atv (vi hadde hjelm)

-Syklet dødsveien (kjempetrygt, mamma…)

-Hoppet fra en 50 m. høy bygning (neida mamma, vi rappellerte et par meter først, med kjempesikkert sikkerhetsutstyr, og såå hoppet vi).  

-Vist frem den utrolig vakre byen fra utsikten fra telefericoene (gondollignende fremkomstmiddel som finnes her)

-Feiret jul med en norsk/boliviansk familie (og blitt noe overveldet over å i det hele tatt bli invitert hjem til flere familier)

 Slik så pulten min ut etter gavedrysset fra norge var kommet frem

-Laget masse god mat

-Vært på VIP-kino, som i dette landet koster like mye som vanlig kino

-Spist grøt hjemme hos den ene koordinatoren på Casa Alianza (Kjeld fikk ‘’mandelen’’ i grøten). 

-Vist prosjektet jeg jobber for

-Blitt heftig matforgiftet (som om den skrale magen min trengte noe hjelp for å bli verre). 

-Feira nyttår med venner

-Bowla, og tatt noen kule bilder

-Vært på fargeparty (kaster maling på hverandre, kjempegøy)

-Mista solbrillene mine... :(((

- Vært i Coroico med jobben (delte rom med alle jentene – over 30 på ett rom og delte én do. En opplevelse ;) )







-Vært på infield i Peru

-Hatt en aldri så liten strikkedillaperiode med teammate

-Blitt kjent med gåsa på infield

-Chilla i Lima

-Har hatt et totalskifte i cabañaen min. Selv om det er litt trist er jeg blitt kjempeglad i de nye guttene mine! De er åpne og er laangt mer pratsomme, noe som også gagner spanskøvingen min. Her er vi på vei til Coroiko

-Jeg og noen venner har også fått besøkt bestefaren til en kompis. Dette betyr at vi kjørte dødsveien med en noe stor leiebil hele veien til Chulumani (her er det kanskje noe mer berettiget bekymring, mor). Kjempeflott sted med utrolig koselig sentrum (se bilde under), kan kategoriseres som semi-jungel. Jeg har også fått besøk på jobb, hvor de spilte fotball med guttene mine. Det har falt veldig i smak, spesielt da de fikk en egen fotball i gave.

-Det har også vært karneval her i byen. Det innebar skum og vannspruting, spesielt på oss som var hvite. Det passet både bra og dårlig at jeg denne helga måtte gå med lapp over øyet grunnet en linseskade (en kompis hadde tatt med linser fra Belgia, hvor optikeren tydeligvis ikke hadde sett nøye nok på bilde jeg sendte, og dermed ga meg for store linser….).

-Eline og jeg har også tatt oss en liten ferie i Chile, der det eneste som var på dagsordenen var å gjøre ingen verdens ting. 

-Jeg har også tatt meg friheten til å okkupere hele gipsen til en kompis. Det var ikke helt plalagt at det skulle bli så stort da...

-I tillegg har jeg fått møte verdens søteste valp, Bruno! Noe begravd under store bamsen Fito..

I'm alive!

Ok, it's been a while since the last post...  

My excuse is that there has been sooo many things happening, both on and off work. I’ve been so lucky getting local friends, showing me La Paz in a way I would never be able to experience if it weren’t for them. Also, the worlds best KJELD came to visit me for a couple of weeks, bringing presents from Norway, perfectly timed for Christmas.
I’m going back to work this week, and I’m so excited! There will be some new faces, and I can’t wait to get to know them all.

I have some pictures I want to share, they’ll be posted as soon as possible. Now I’ll go unpack (Just got back from INFIELD).

Waiting for the bus

(Norsk under filmen)

In this country, there are no busstables, no system to know if the buss is on time, or any kind of system that makes it easier for us forners to navigate back and forth. The busses, or vans with seats, come when they come. And if they are full, there's only one thing to do: wait for the next, whenever that is. 

Venter på bussen 

Her i landet har man ikke busstabell, sanntidssystem eller noe som helst system som gjør det lettere for oss utlendinger å navigere i landet. Bussene, eller kassebilene med seter, kommer når de kommer. Og er de fulle, ja da er de fulle. Da er det kun én ting å gjøre: vente på neste, uansett når det måtte være. 

Two weeks at Aldea.

(Norsk versjon nederst)

After the first week in the village I was super happy and my face was covered in a big smile, and wasn’t really prepared for that. No harassment, no obvious bullying of the pale noobie, that still understand very little of their mother tongue. This week started good as well, but got elements of what I feared when I first got to know that I was going to work with the oldest boys: 

Hints of ‘’bullying’’ and ‘’harassment’’ in creative forms- at least attempts of this. After finishing the supper, they really tried to brake me for oh so many minutes -maybe 30 -45. Well, it was mainly two, I think, who ran the show, and the others just went with it. I have among other things been asked to suck the balls of one of the boys (maybe even two- the first one didn’t know the English phrase ‘’suck my balls’’, and I don’t know Spanish that well, so who knows). Hmm. Even though I expected this behavior, it is still something that puts me off when kids between 11-15 years talks to me like that without blinking. Surprisingly enough I often manage to shut up, thanks to my useless Spanish, and to just give them the look that says ''yeah, I don’t think I’m gonna care today'', as an alternative to total ignorance. 

One of the boys has threaten to throw knifes and other less scary objects at me. He actually has thrown rocks at me (well, only one, and he got a bit smaller when I met him on the way and underlining that he after all only reaches my shoulders). This was one of few times I just couldn’t help my self… I have to work a lot with my self, especially when it comes to them so bad wanting to show power and to undermine me and others. I know very little about psychology and pedagogy (obviously, just look at the example above) and everything else that comes in handy when working with kids and youths. BUT, I remind myself all the time that these boys have a past I can not even begin to understand. It’s at times like these, I really struggle to understand that we are aloud to work here, for our own sake, but mostly for the kids’ , that are in big risk of being met the wrong way… The big question ‘’What do I really have to contribute with?’’ that’s going to haunt me, and the blog, lights up like a neon sign on my retina. 

Their challenging past does not just become visible in their encounter with me. It is also in the encounter with our house pets- we have five(!) dogs in our cabaña. It’s obvious that animal rights are not on the agenda. Of course, human rights first, and needles to say there is something cultural making the difference a lot bigger to my known Norway. I can feel that this will be one of the biggest challenges in the village. They are rough. And of course, sometimes they also treat them in a way even I think is ok, but it is when they occasionally go faaaar outside what ‘’hobby-animal-protection-activist-me’’ think is ok, whoa, then all the muscles in my body tightens. Having to watch, or knowing that this happens right behind my back without reacting, -because any kind of reaction would cause them to get more violent… You who know me might understand how much I’m holding back. IT’S DIFFICULT. Then its especially its nice to have a team partner who has to listen to how provoked I actually get, so that both them and I can start fresh the next day. 

It’s not just the boys that are challenging. The fact that I have to work under a ‘’house mom/dad’’ that I neither understand the language of, is also making the list. And the methods here..aia.. There’s so much that’s different, and I know that I can’t come here thinking I know that much better. When it here and there comes up things that are so ingrained in my skin that this is not the way to handle it, that the voice in my head tells me ‘’I actually know this’’ shows up.. yeah, then it’s ALSO DIFFICULT. 

Still, I’m super excited for next week, to show them that I’m not going anywhere, even though my boys (just some of them, some times) do their best to test me and ones have given it a good try to push me faaar away. They won’t get rid of me just yet. This gringa is not going anywhere. 

PS: This is kind’a big (for me)! I managed to get one of the oldest boys to read his favorite fairytale for me; Hansel and Gretel… 

NORSK

To uker på Aldea.

To uker på Aldea.


Etter første uke i landsbyen var overstått var jeg overglad og trynet var pynta med et glis jeg ikke helt var forberedt på. Ingen trakassering, ingen åpenlyst utestenging eller mobbing av den nye bleike volontøren som (fortsatt) forstår lite av deres morsmål. Denne uka starta tida i landsbyen ganske så bra, men fikk etterhvert innspill av det jeg hadde frykta da jeg fikk vite at jeg skulle jobbe med de eldste guttene:

Hint av ‘’mobbing’’ og ‘’trakassering’’ i kreative former- i alle fall et sterkt forsøk på dette. Etter kveldsmat en dag prøvde de virkelig å knekke meg. Det pågikk i mange minutter, kanskje 30 – 45. Vel, det var vel egentlig bare to av de som styrte showet, mens resten hang seg på. Jeg har blant annet blitt bedt om å suge ballene til en av guttene (kanskje til og med to- førstemann kunne ikke frasen ‘’suck my balls’’, og jeg kan ikke så mye spansk, så hvem vet). Hmm. Selv om jeg har forventet slik oppførsel, er det likevel noe som setter meg ut når guttunger mellom 11-15 år snakker slik til meg uten å blunke. Overraskende nok klarer jeg tidvis å holde veldig kjeft- det kan jeg takke min talentløse spansk for, sånn at jeg kan gi mitt ‘’Vet du, i dag gidder jeg faktisk ikke å bry meg om drittslenginga di’’- blikk som et alternativ til total ignoranse.

En av guttene har trua med å kaste både kniver og andre mindre skumle gjenstander. Han har faktisk kasta stein på meg (kun én stein da, og han ble litt mindre da jeg uten å si et ord møtte han på veien og understrekte at han tross alt går meg til skuldrene). Dette var en av gangene jeg ikke har klart å dy meg… Lite overrakende må jeg jobbe mye med meg selv, spesielt når det kommer til at de så gjerne ønsker å vise makt og undergrave meg og andre. Jeg har mildt sagt lite peiling på psykologi og pedagogikk (tydeligvis, med tanke på eksempelet overfor) og alt annet som kommer godt med når man skal jobbe med barn og unge. MEN, jeg minner meg selv på hele tiden at disse guttene har en fortid jeg ikke har sjans til å sette meg inn i. Det er i sådan stund jeg blir litt forundret over at vi faktisk får lov til å jobbe her, for vår egen del, men aller mest for ungdommene, som i aller høyeste grad risikerer å bli møtt på helt feil måte… Det store spørsmålet ‘’Hva har egentlig jeg å bidra med?’’ som kommer til å forfølge både meg og bloggen, lyser i sådan stund som et neonskilt på innsiden av netthinna.

Deres utfordrende fortid viser seg ikke bare i deres møte med meg. Det er også i møte med alle våre husdyr- vi har hele fem hunder, i tillegg til de andre som svinser rundt. Det er tydelig at dyrevern og-rettigheter ikke er noe som står høyt på dagsordenen. Så klart, menneskerettigheter først, og selvfølgelig er det noe kulturelt som er med på å øke forskjellen fra mitt vante Norge. Jeg kjenner likevel at dette kommer til å bli en av de største utfordringene i landsbyen. De er hardhendte, noen ganger faktisk innenfor det jeg med mine norske øyne synes er ‘’greit’’. Men det er når de tidvis beveger seg laaaaaaangt utenfor det hobbydyrevernsaktivistmeg synes er ok, whoa, da spennes alle musklene i kroppen. Det å måtte sitte å se på, eller å vite at dette skjer rett bak meg og ikke gi noen som helst reaksjon, i og med at en hvilken som helst reaksjon vil kunne tirre de opp til å være enda mer voldelige.. Dere som kjenner meg kan kanskje forstå hvor mye jeg må tøyle meg. DET ER VANSKELIG. Og da er det godt å ha Eline som må høre på hvor provosert jeg egentlig blir (men det går ganske fort over), sånn at jeg kan la de (og meg selv) starte med blanke ark dagen etter.

Det er ikke bare guttene som er utfordrende. Det å jobbe under en husansvarlig jeg heller ikke forstår språket til er også høyt oppe på lista. Og metodene her.. aia.. Det er så mye som er annerledes, og jeg vet jeg ikke kan komme her å tro jeg vet bedre. Og, når det i hist og pist dukker opp saker og ting som er så inngrodd under huden på meg at dette ikke er måten å fikse det på, og at stemmen i hodet mitt forteller meg at ‘’dette vet jeg faktisk’’ dukker opp… ja da er det OGSÅ VANSKELIG.

Jeg er likevel kjempegira på å dra tilbake neste uke, og å vise at jeg ikke har tenkt meg noen vei, selv og guttene mine (bare noen, av og til) gjør det de kan for å teste meg og en gang har gitt det et godt forsøk på å dytte meg laaaangt vekk. De blir ikke kvitt meg enda. This gringa is not going anywhere.


PS: Dette er ganske stas (for meg)! Jeg klarte å få en av de eldste guttene til å lese favoritteventyret sitt for meg; Hans og Grete..

Back to..Halloween

(Norsk versjon under nederste bilde)

Some of the other girls we live with invited us to a halloween gathering (yeah, two weeks ago, i know..). I figured I'd post some of the few pictures i found on my phone from this day.

I dressed (did my makup) as a wich/ Hald monster. I actually hurried to take this picture just for you Ingebjørg! :) Fingers crossed for that you won't get a nightmare this time...

Now we are going to our first street work. I will post a pic of our outfit when i come back (WHAT A TEASE). It's someting you don't wanna miss..




NORSK

Tilbake til...halloween!

Noen av de andre jentene vi bor med inviterte oss til en halloweenfest (ja, det er to uker siden, i know). Jeg tenkte likevel jeg kunne poste noen av de få bildene jeg tok fra denne kvelden.

Jeg kledde meg ut (sminket meg) som Hald-monsteret/ heks (det var en hatt med, men for bildets skyld måte den ryke). Jeg skyndte meg å ta dette bilde bare for deg, Ingebjørg! Krysser fingrene for at du slipper mareritt denne gangen..

Nå skal vi på vårt første gatearbeid. Jeg skal poste bilde av vår fantastiske outfit når jeg kommer tilbake (FOR EN TEASE!). Du vil ikke gå glipp av det..

First day of ''work''

(Norsk versjon lenger ned) 

Tuesday last week was the first day of work in Bolivia. After the meeting with our (temporarily) contact person in the project, we got picked up by the same nice man that picked us up at the airport. We took a minibus for one hour to Aldea, after we had waited a long time in the sun. When we got there we walked over the polder and up the hill that seems sooo long now before our bodies have adapted to the altitude. We said ‘’hola’’ to one of the house leaders who happened to be by the entrance. Our companion said quickly ‘’ciao’’, and there we were, with our rucksacks on our backs and had no clue of what was going on. I shouted ‘’what now?’’, before he was far gone. Well.., he guessed he could ask the house leader if he could help us. Confusion, and something that reminds me awfully a lot of irritation, are some of the words that can describe what was going on inside my head. Afterwards we were taken to the volunteer cabaña, where many of the boys were together with another volunteer. A bit because of this, I asked if we had a lock on the door to our room. The project manager said he would get a man whom I could talk to. The hours passed, and no man showed up. After a long power nap it was absolute darkness outside, and the hunger snuck up and reminded us that we hadn’t been eateing since 1 o’clock. We gathered some strength to get out of bed and see if we could meet the kids. We obviously came in the middle of a moving-session; almost all the cabañas were being cleaned for stuff to prepare for renovation. Seconds after leaving the volunteer cabaña, kids that in no way were shy, were all over us unknown white ones, asking for help to carry their stuff. We contributed, even with a smile, but after a couple of rounds the smile slowly faded into dizziness and a strong need of recharging the batteries. We decided to defeat the darkness and had our fingers crossed for some street shop to be open. With the flashlight I after this little adventure was really glad my dad convinced me to bring, we went on a chocolate hunt. It was, after all, my birthday the next day. This had been the excuse for eating unhealthy for almost a week, but the argumentation wasn’t weakened by the fact that the day was actually coming. I guess I have to mention that the need for chocolate grew a little when we got the message, from a volunteer must know, not the project (they must thing that we don't understand anything...), that we were to work with the oldest children. By some reason we had built up a fear for these ''big and scary kids'' between the ages of 12-15, and sugar was needed to calm the nerves. On our way, in total absence of light except from the little flash light to 30 Norwegian kroners, we met dogs that were just a little bit too interested in us. We are not the ones with the most experience from Aldea, but one good tip we still can offer: if you don’t have chocolate before 20.00, wait until the next day.

This is our view on our way to Aldea. If you manage to ignore the fact that the filming is terrible (as always), you can see a glimpse of the magnificent mountains we have fallen so much in love with, and you can prepare to get jealous. (I’m going to put most of the blame for the poor footage on the bumpy roads this time..). You can also hear the charming sound of the bus.

NORSK 

Første dag på ''jobb''

Tirsdag var første arbeidsdag i La Paz. Etter møtet med vår (midlertidige) kontaktperson i prosjektet ble vi hentet av samme hyggelige representant som hentet oss på flyplassen. Vi tok minibuss i en times tid, etter mye venting i solsteken. Da vi kom frem måtte vi gå over den tørrlagte elva og opp bakken som virker så uendelig lang nå før kroppen har tilpassa seg høyden. Da vi kom frem hilste vi på en av huslederne som tilfeldigvis var i nærheten. Vår følgesvenn sa raskt ‘’Ciao’’, og vi sto der med sekken på ryggen og ikke ante bæret. Jeg ropte ut at ‘’hva nå?!’’, før han hadde kommet seg avgårde. Nei jo, han kunne jo spørre huslederen om han kunne hjelpe oss. En smule forvirring, og noe som ligner fælt på det å være irritert, er stikkord for det som surra inni hodet mitt da jeg sto der. Vi ble etter hvert vist til volontørcabañaen, hvor mange av guttene var sammen med en av de andre volontørene. Noe på grunn av dette, spurte jeg om vi ikke hadde lås på romdørene våre, hvor jeg av prosjekt’’manageren’’ fikk til svar at han skulle hente en mann jeg kunne prate med. Timene gikk, og mannen kom aldri. Etter noen timer på øyet ble det bekmørkt ute, og sulten kom smygende og minnet oss på at vi ikke hadde spist siden 13-tida. Vi hadde samlet litt krefter til å våge oss ned og ut til barna. Vi hadde tydeligvis kommet midt i flyttesjauen; nesten alle cabañaene skulle gjøres klar til oppussing! Få sekunder etter at vi hadde gått ut av volontørboligen var det barn som på ingen måte var for sjenerte til å spørre oss to ukjente blekfiser om bærehjelp. Vi bidro vi, til og med med et smil, men etter noen runder ble smilet gjort om til svimmelhet og et sterkt behov for påfyll av energi. Vi bestemte oss for å trosse mørket å krysse fingrene for at en eller annen gatebutikk fortsatt var åpen. Med lommelykta, som jeg etter denne turen ble vanvittig glad for at pappa overtalte meg til å ta med, i handa, gikk vi på sjokoladejakt. Det var tross alt bursdagen min påfølgende dag, og selv om denne dagen hadde vært unnskyldning for å spise usunt i nesten en uke, var det ikke mindre kraft i argumentet når dagen endelig skulle komme. Det bør vel nevnes at behovet for sjokolade ble noe større da vi fikk overbragt beskjeden, via en volontør må vite, og ikke av prosjektet (de må tro at vi ikke skjønner noe som helst..), at vi skulle jobbe med de eldste. Av en eller annen grunn hadde vi bygd oss opp en frykt for disse ''store skumle'' barna mellom 12 og 15 år, og sukker var nødvendig for å roe nervene. På veien, uten snev av lysglimt annet enn den lille røde lommelykta til 30 kr, møtte vi hunder som syntes vi var akkurat litt for interessante. Vi er nok ikke de med flest erfaringer fra barnelandsbyen, men ett godt tips kan vi likevel bidra med: har du ikke sjokolade før kl. blir 20; vent til dagen etter. Rett og slett.

Over kan du se utsikten vår på vei til Aldea. Hvis du er i stand til å overse det faktum at filmingen er elendig (som vanlig), kan du se glimt av de fantastiske fjellene vi har falt pladask for, og du kan gjøre deg klar for å bli sjalu. (Jeg klandrer de humpete veiene for dårlig filming denne gangen..). Du kan også høre den sjarmerende knirkingen fra bussen. 

Alalay

(Norsk versjon under filmen) 

Short about the project, accessed from Stromme Foundations home page http://strommestiftelsen.no/alalay, where you can read more.
1. Streetwork: the project meets the kids and youths in the street, encouraging them to leave the street life, and to get more safe frames, where they can get an education.
2. Girl/boy centers in the city: here the kids/youths live the first months after they have decided to leave the street.
3. The village (Aldea): When they have weaned off their habits from the life on the street, they often spend a long period of time in the village outside the city. Here they live with ‘’family moms’’ or ‘’dads’’ and get the possibility to go to school and several activities.
4. Getting ready for the adult life: when the youths are between 16-18 years they go back to the city centers (same as step 2) for the last step of Alalay before they have to manage on their own. By these institutions they learn a profession and get the possibility to start working or continue studying.

Eline and I will join the street work on Mondays, and on Tuesdays, Wednesdays and Thursdays we will work and live at Aldea.

Here is a movie that shows why and how the project started with just one lady wanting to make a difference.  

NORSK

Alalay 

Kort om hvordan prosjektet arbeider, tatt fra Strømmestiftelsens nettside http://strommestiftelsen.no/alalay, hvor du kan lese mer. 
1. Det oppsøkende arbeidet på gata: Barn og ungdom motiveres til å forlate gatelivet og komme inn i en mer ordnet tilværelse, der de blant annet får utdanning. 
2. Mottakssenteret: På mottakssenteret bor barnet eller ungdommen de første månedene etter at de har bestemt seg for å forlate gatelivet.
3. Landsbyen (Aldea): Når de har lagt av seg vanene fra gatelivet følger en ofte lang periode i landsbyen utenfor La Paz eller Santa Cruz, de to byene Alalay jobber i. Her bor barna i hus med ''familiemødre'' eller ''fedre'', får skolegang og en rekke aktiviteter. 
4. Klar til voksenlivet: Fra de er 16 til de fyller 18 er de tilbake i byen på et av sentrene for det siste stadium i Alalay før de skal klare seg selv. Ved disse institusjonene lærer de ulike yrker og får siden sjansen til å begynne å jobbe eller studere videre. 

Eline og jeg vil delta på gatemøtene på mandager, og jobbe og bo på Aldea tirsdager, onsdager og torsdager. 

Over kan du se en film om hvorfor og hvordan prosjektet startet med kun en ung dame som ønsket å utgjøre en forskjell. 

-S